Klippfiskens historie

På 1600-tallet begynte vi å produsere klippfisk i Norge, på øya Tustna var det perfekte forhold på sommeren – mye kald, tørr nordavind og svaberg og klipper som fisken kunne tørkes på. Det var arbeidskrevende å legge fisken utover klippene og samle den inn i stabler når den skulle tildekkes. Dette arbeidet ble ofte utført av kvinner. Sterke kvinner.

Det var opprinnelig portugisiske, franske og engelske fiskere som oppdaget klippfisk som konserveringsmetode. De seilte over til Newfoundland, hadde med salt som balast, fisket torskog tilegnet seg kunnskap om salting og tørking av fisken som de fraktet tilbake til Europa. På gamle kart blir Newfoundland også omtalt som «Terra de Baccalaos»

Klippfisk-metoden og produktet var godt kjent i alle handels- og fiskerinasjoner i Europa allerede tidlig på 1600-tallet. Da salt ble alminnelig i Norge på 1700-tallet overtok klippfisken rollen som vår viktigste eksportvare, og tørrfisk ble nummer 2. Folk var villige til å betale en betydelig høyere pris for klippfisk enn tørrfisk. Helt frem til 1960-tallet foregikk tørkingen av klippfisk på klippene, noe som var en svært arbeidskrevende prosess. I dag tørkes klippfisk i tørkehaller, men det er fremdeles et møysommelig arbeid. Det ble gjort forsøk på å produsere klippfisk i Sør-Europa også, men for mye sol og varme gjorde det umulig. I Norge startet klippfisk-eventyret på Tustna på Nordmøre av nederlenderen Jappe Ippe, og Bacalao til Folket bruker selvfølgelig klippfisk fra Tustna i bacalaoen.